Banning og trusler til fjells

Hals og Mivvo startet til fjells i ettermiddag. Uten meg! To ganger klarte jeg å miste dem på «Plan» (Parkeringsplassen på Venaas) og en gang ved Åkroken (Noen km innover dalen). En solid dose med bannekuler og høylytte trusler jallet i dalen. Jeg blei mildt sagt forbanna, når bikkjer og slede forsvant rundt nærmeste sving og var borte. Det er litt uvant for meg at bikkjene ikke står stille, til jeg sier i fra.

Duracell- kaninen fra nord har måtte tåle en god del korreksjon av meg. Først fikk ho bra med kjeft i bilen opp til Plan, da ho mente at hunder fortjener å sitte i baksetet. Jeg har ofte bikkjene sittende bak i Hiacen på slike svippturer. På gulvet, vel og merke. Jeg blei mildt sagt forbannet da ho ikke ville høre. Stemningen ble ganske spent, da ingen ville gi seg. Men til slutt måtte hunden gi opp for tyrannen i forsete, mens Hals satt skjelvende og så på. 

Ja, også har ho måtte tåle å bli oversett. Jeg har brukt dagen til x- antall besøk i hundegården gjespende. Fenris og Hals har gjort store øyne og spurt seg hva jeg driver med. Etterhvert tok Fenris hintet og satt dama litt på plass. Slik for å hjelpe til. 
Det har seg nemlig slik at dersom hunder er overivrige etter oppmerksomhet, kan det fungere å overse hunden totalt og gå rundt å gjespe. Det ser jo ikke så veldig glupt ut for andre folk. Så jeg håper naboene ikke gikk tur forbi her i formiddag, men for hunder virker gjesping som dempende signaler. Det betyr. Slapp av! Ro ned! Dette har jeg ikke brukt å gjøre i hundegården tidligere, da Hals og Fenris er så rolige fra før, men nå må jeg faktisk gå rundt å være litt arrogant der inne. Dette hadde forøvrig god innvirkning på henne og når hun er rolig får ho komme bort å hilse litt på. 
Nå var dette en lang digresjon. Det jeg skulle fortelle om var altså Hals og Mivvos tur til fjells. Jeg brukte altså en del energi på å få på meg skia, for bikkjene var så ivrige. Og særlig Mivvo så sitt snitt til å ta i vei innover Kålidalen, uten skiløperen bak. – Der har du for at jeg ikke fikk sitte i baksete, tenkte ho nok sikkert. – Din arrogante gjespende dritsekk! Og i gledesrusen over dette helvete, fikk hun lurt med seg Hals (Den lettpåvirkelige idioten). Så bar det innover i full gallopp med sleden skrensene bak.  Jeg er ganske sikker på at ho gosset seg der ho tok i vei innover, mens truslene jallet etter. Men etterhvert hørte hun sikkert at ropene ble svakere og at jeg ba litt penere. Slik fant ho ut at jeg skulle få være med til fjells allikevel. Så etter en stund, kom ho leken og glad tilbake med et blikk som fortalte: – Hva gjør du her a, dummen? Skal du ikke være med. Og da kunne jeg ikke annet enn å mumle at det var bra at de snudde, men at de fikk tenke seg om neste gang. Og så skulle jeg ta tak i sleden igjen for å ta opp glidlåsen på sledesekken. Da stakk ho fanden meg av en gang til, mens jeg sto tilbake og bannet og svor. Og jaggu klarte ho ikke å lure meg en tredje gang inne ved Åkroken. Og da kom jeg nesten til Grastjønn før bikkjene kom i full gallopp tilbake, men da kunne jeg se at de skjønte at nå er grensen nådd. Da dempet nemlig bikkjene farten de siste hundre meterne. Slik for å lure på om det virkelig kunne være trygt å komme tilbake ennå, eller om de skulle latt meg kjøle meg ned i fem minutter til. Da kom jeg jeg nemlig pesende rett i mot. Rød i ansiktet.
Nok om det. Etter en kronglete start strøyk vi til fjells og farten var god og humøret vart stigende. Hals storkoser seg i sporet nå. Mivvo har virkelig kviknet opp Hals. Han stråler og går som et uvær i skiløypa og det fortjener han. Aleine blei det aldri noe særlig sprut over trekkinga for han. (Det er så fryktelig skummelt å trekke aleine, syns han). Nå trekker han som bare det, etter han fikk denne glade tennåringsjenta  (Den gamle grisen).
Vi hadde egentlig tenkt å gå til Sjåvatn i dag, men da det ikke var kjørt spor fra Tjønnstul til Haugestul så ga vi oss etter omlag en km uten spor, mens det fremdeles var stas. Hals trakk forøvrig ganske godt i løssnøen, men Mivvo var ikke noe særlig tess på dette, så her har ho noe å lære. Det blei vel omkring 16km tur/retur i dag og humøret blei faktisk godt hos alle tre på tur ned igjen.