Jeg er ødelagt!

Foto: Cecilie og Fenris sliter seg opp ei kneik på Laksfjordvidda.
Siden Cecilie og jeg flyttet fra Finnmark våren 2008 har det vært lite langturer i villmarka. Dette skyldes flere forhold, men at helsa til Cecilie ikke har vært bra og at vi har blitt småbarnsforeldre har gjort at vi i stor grad har måtte ta tak i dagsturene og hytteturene.
Vi har vært nødt til å gjøre litt andre prioriteringerfor en periode. Det har for det meste gått greit, men det er ikke fritt for at vi begge har drømt oss tilbake til langturene i fjellet.

Jeg har aldri vært så glad i dagsturene. Jeg syns det blir for mye pakking og mas. Ukesturene og fjortendagersturene liker jeg best. Det blir mindre pakking og omstilling av de turene, synes jeg. Og det setter jeg pris på.

Naturfotograferinga har tatt meg mye til skogs og fjells de siste åra, men det har vært lite langturer med sekken på ryggen. Det er i disse omgivelsene jeg trives best som fotograf også. – Men det gjelder å være tålmodig, trøster jeg meg selv med. Alt ting til sin tid. Slik griper jeg meg seg selv i nakkeskinnet og forsøker å roe ned rastlausheten.

Like fullt blir jeg fjernere og fjernere i blikket og tankene går lengre og lengre inn på vidda.